tirsdag 1. oktober 2013

Første møte med Sofi Oksanen gir ønske om mer!

Det er mange som har anbefalt meg Sofi Oksanen, men av en eller annen grunn har jeg ikke lest noen av bøkene hennes før nå. Det angrer jeg litt på. Eller, nå har jeg jo mer godt i vente siden jeg foreløpig bare har lest en av bøkene hennes. Den var noe ganske annet enn jeg hadde ventet meg. Vet ikke helt hva jeg hadde ventet meg, men i hvert fall ikke det jeg fikk. "Stalins kyr" handler vel i bunn og grunn om å bli akseptert. Eller enda mer i bunn' om å akseptere seg selv. Eller å bli akseptert av ens mor. Med min fagbakgrunn er det lett å tenke at det første betinger det andre og at det andre avhenger av det tredje.

Katariina opplever det mange estiske kvinner drømmer om på 70-tallet. Hun treffer en finsk mann og er heldig nok til å få gifte seg med ham og til å få visum til Finland. Anna vokser opp med at moren lengter tilbake til Estland samtidig som hun fornekter sin bakgrunn. Den finske faren viser seg å være mindre perfekt enn Kateriina trodde da de giftet seg og Anna og Kateriina ender opp med å være nokså ensomme på den finske landsbygda. Historien veksler mellom Kateriinas familiehistorie fra 40-tallet Russland og Annas nåtidshistorie. Anna har alvorlige spiseforstyrrelser og det var nok denne delen av fortellingen som var utenfor det jeg hadde forventet. Samtidig var det dette som rørte meg aller mest. 

Mor bestemte på sin side også at jeg, som var oppvokst i Stein-Finland, og som hun trodde var blitt steinfinsk til de innerste hjertegangene, ikke trengte å huske det landet hun var kommet fra, selv om vi besøkte det, selv om hun lengtet tilbake. Og disse reisene fant egentlig ikke sted, for det ble ikke snakket om dem til noen fra Finland. Jeg burde bli finsk. Jeg burde snakke og gå som en finne, se ut som en finne, selv om jeg ikke var der hvor jeg hørte hjemme, jeg var på en eller annen måte gått av sporet, som i en jakke der ermene hadde ulik lengde og var altfor små for meg, eller i sko som gnagde for hvert skritt. 

Dessuten var jeg fysisk upassende i forhold til vekttabellen. Du forstår vel at nå burde du begynne å passe litt på. Anna forstår ikke, men helsesøster spør om og om igjen om foreldrenes høyde og oppfordrer henne til å vise mor en lapp der det står om Annas høyde og vekt, selv om Anna vet uten å spørre at mor slett ikke vil forstå lappen, hun kommer bare til å si at jo mer offisiell sak, desto større løgn. 

Det har likevel tatt 14 år å komme til dagens tilstand. Fjorten år med matreising, diettlister og matkalendere og beregning av tiden i kiloer og kalorier. En uforbeholden støtte til kalorismen. Å gå opp et trappetrinn forbruker visst to kalorier, å gå ned en. En gjennomsnittlig skoledag tilsvarer tre hundre trappetrinn. De begynte å regne tiden i kiloer samme år som høydeveksten min stoppet og helsesøster ble bekymret. Da var jeg 160 cm høy og det er jeg fortsatt. Skonummeret stabiliserte seg allerede flere år tidligere. Jeg var den tyngste jenta på mitt klassetrinn på barneskolen. 53 kilo og 160 cm, like stor som mor, selv om jeg var 10 år. Nå veier jeg mindre, men heller ikke den daværende vekten var for mye, jeg har aldri følt at jeg hadde feil størrelse, jeg hadde bare feil proporsjoner i forhold til omgivelsene. Et klassisk tilfelle av den kvinnesykdommen som kalles spiseforstyrrelser. En voksen kvinnes kropp, et barns sinn og de eneste brystene i klassen. Derfor var jeg kanskje ikke... fysisk... like løssluppen som mine jevnaldrende. Jeg måtte passe meg. Være på vakt hele tiden. Senke skuldrene. Legge armene i kors. Blusene måtte være store nok, jo større desto bedre, ikke noe motiv på brystet som vakte oppsikt, siden jeg aldri visste hvor Oskari ville sprette fram. Eller kameratene hans. Noen ganger stod han på lur. Noen ganger dukket han opp helt tilfeldig. Noen av gangene bare ventet han rolig på Anna, og lærerne lo over at Oskari så ut til å like denne jenta. Det er jo det det handler om. Det vet vi jo. Anerkjennende smil. Talende blikk. 

Det er rett og slett en flott bok dette. Ikke en feelgood-historie kanskje, men ikke bare trist og tung heller. Det blir ikke lenge til neste gang jeg går i gang med en bok av Sofi Oksanen! Språket er veldig bra, veksler mellom tette og korte setninger, lange oppramsinger uten komma og lange, kompliserte setninger som strekker seg over en halv siden. Vekslingen mellom Annas fortelling, Kateriinas fortelling og samfunnsbeskrivelsene fungerer bra. Man får en forståelse av hvordan det å vokse opp i Sovjetunionen der alle spionerte på alle, preger hele livet selv om regimet er oppløst og man har kommet seg unna. Boka anbefales varmt! Terningkast fem. 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar